Hedvig og Hanna på tur

La Boca

2010-02-14T21:56:00.002+01:00

Hverdagsliv&fest i Buenos Aires

2010-02-06T21:55:00.004+01:00

Hverdagsliv:
Vi har fullført første skoleuke og vi LIKER det (eller Nosotras gustamos muchas som vi sier nå).
Dagene nå er veldig annerledes enn de har vært på lenge: opp klokka 7, spise frokost og smøre matpakke før vi tar en stappfull og klam metro i en halvtime til Ibero språkskole.
Vi er i nybegynnerklassen sammen med to andre jenter, Jill (estadounidense) og Katie (inglesa). Det er en ordentlig "snill-pike-klasse" så her nytter det ikke å ligge på latsida! Vi gjør leksene våre flittig hver dag.

Det var en liten nedtur da vi fant ut at vi ikke hadde egen vaskemaskin i leiligheten, men gleden ble desto større da vi skjønte at dette betydde at vi får gå på vaskeri! Som dere vet er vi jo i-siste-liten-mennesker begge to, så de få klærne som fremdeles er rene når vaskedagen endelig kommer kan utgjøre ganske festlige kombinasjoner. (Vi har for anledningen bladd i arkivene og gravd frem et gullkorn fra vaskedag i Mongolia)

Fest:
Det er rundt 70 elever på skolen og mye bra folk! Vi har hevet oss rundt og fått mange nye venner med flere gode tips om byen.
I går var vi (noruegas) sammen med Josefine (alemana) og Alexia (suiza) på tango- og salsakurs for første gang. Det skal definitivt gjentas!
En mer sammensatt forsamling enn gårsdagens dansere skal man lete lenge etter. Der var alle aldre, størrelser, typer, høyder, fasonger, ferdighetsnivåer og nasjonaliteter, så vi sklei rett inn.
Kveldens sitat fra dansegulvet var: "I'm sorry that I don't look into your eyes, but I'm extrrrremely concentrated".
Vi satser på at vi er på dette nivået og at mennene har blitt et par hoder høyere om noen få uker:

Etter vi hadde svettet oss gjennom 4 timer med dansing gikk vi for å spise middag og endelig klarte vi å spise til argentinsk tid. Her er ikke kjøkkenet klart for å servere middag før etter klokka 9 og folk flest spiser i 11-tida. Utestedene her åpner gjerne ikke før ett og da klokka nærmet seg to var vi klare for "Fiesta de la espuma" på homseklubben Amerika. For inngangspengene på rundt 70 kroner fikk vi gratis champagne hele natta og en kondom.

(Bildet er arrangert)

Det var en helt fantastisk kveld fra ende til annen med ubeskrivelige dansemooves, hits på hits, klovner i trapeser, spennende klesvalg på både kvinner og menn, skum og kjempeballonger!

Prinsesser på vift

2010-02-01T03:11:00.006+01:00

Turen vår har gått over i en ny fase og vi døper herved bloggen vår om fra reiseblogg til hverdagsblogg. Vi har lagt backpackeren på hylla (evnt. innerst i skapet) i vår nye leilighet i i Buenos Aires og prøver å bli like stilige som de argentinske damene. For når man plutselig omgir seg med lekre damer i trendy kjoler som tripper i klikk-klakk-sko skjønner man fort at alibaba-bukser og flip-flopper ikke er det helt store.
Pengene har dermed fått bein å gå på de siste dagene og vi har fått både fullt klesskap og smykkestativ!

Vi har vært her en liten uke og så langt har tida gått med til leilighetsjakt, bomtur på Andy Warhol-utstilling, shopping, kafésliting og vindrikking. Etter 5 måneder med konstant reising er dette det beste som kunne skjedd oss og allerede fantaserer vi om å bli her for alltid!
Vi gleder oss stort over kommende hverdagsliv med ukedager, skole og helg! I morra er det første skoledag, sekken med alt det nye utstyret er pakket og klærne er lagt fram. Om noen uker habler vi español over en lav sko. Hasta la vista, baby!

Postkort?2

2010-01-29T17:19:00.003+01:00

Vi er to jenter på 24 år som søker brevvenner i alderen 0-100. Våre interesser er: hester, gutter, dansing, henge med venner, musikk (rolig rock, IKKE pop!!) og shopping.
Bilde = 100% sikkert svar.

Ta pennen fatt og skriv til:
co/Maria Alejandra Schaffer
Luis M. Campos 1174, dep. 6to "D"
1426
Buenos Aires C. F.
Argentina

Incredible India - en kulturell coctail!

2009-12-26T18:53:00.005+01:00

Vi forberedte oss kanskje litt i overkant mye i forkant av Indiaoppholdet i forhold til lurendreiere, lommetyver og overdose av mennesker, men likevel klarte vi å gå fem på ved første anledning.
En velkledd og sjarmerende ung mann klarte å snakke oss rett forbi inngangen til New Delhis eneste offentlige turistinformasjon, som vi var på leting etter, og inn på et skittent lite kontor i bakgården...
Heldigvis skjønte vi raskt at vi hadde gått i fella og snek oss unna med lovnader om å komme tilbake etter å ha diskutert pakketuren over lunsj.

Men, det hjalp ikke så mye aa komme til det ordentlige kontoret, for det viste seg at alle tog til alle steder vi ville dra var utsolgt.
Så, vi så oss nødt til å velge pensjonistvarianten: vi leide oss rett og slett bil med stram sjåfør til å frakte oss rundt i Rajastan, med overnatting på diverse resorter. Haha.

Foerste stopp var Jaipur, "den rosa byen". På dette tidspunktet var vi enda ikke klare over hvilken standard overnattingene holdt og vi strevde med å holde tilbake fniseanfallene da selveste sjefen på "Baba Haveli" ønsket oss velkommen med følgende ord: "words are not enough to welcome you. Please, let me welcome you with flowers!" mens han la blomsterkranser rundt halsen vår.
I Jaipur bor og jobber Hedvigs tremenning, Preben, og første kvelden spiste vi middag på en av byens mange rooftopper (som vi etterhvert har blitt veldig glade i). Stor stas!
Dagen etter var det tid for den obligatoriske turistsightseeingen, med besøk i bypalass, vindtårn og apetempel, en oppgave spesielt Hedvig gikk løs på med liv og lyst!

Vår yndlingsby i Rajastan viste seg å være Udaipur, en by med trange smau, fine butikker og bilfrie gater som lå spredt utover flere øyer ved og på et stort vann.
Opplevelser som er verdt å nevne fra Udaipur:
- Vi fikk massasje som viste seg å skulle utføres uten en tråd (vi altså, ikke de som masserte...) - en heller spesiell opplevelse.
- Vi fikk bekreftet at kyr kan gå i trapper
- Vi satt på minst tre ulike rooftopper hver dag
- Vi var på oppdagelsesferd i trange ganger i byens maharajapalass
- Vi kjøpte fine sko i fake kamelskinn
- Vi var vitner til offentlig lynsjing av ku (eller okse) og mens alle andre sprang til sprang vi fra. Vi lurer enda på hva den kua (eller oksen) hadde gjort...

Vi ankom Pusjkar uten å vite saerlig mer om byen enn at den visstnok er innmari hellig. Vi var der heller ikke lenge nok til å undersøke dette nærmere, men Hanna benyttet sjansen til å oppsøke en spåmann. Hun ble ikke særlig mye klokere og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor.

Vi fikk også bekreftet hvilke reddharer vi begge er da vi skulle gå tilbake til resorten (knis) etter mørkets frembrudd (klokka var ca. halv aatte). Først klarte vi å gå rett forbi avkjørselen vår og gå ca en km i feil retning. Da vi omsider var på riktig, men veldig mørk, vei bråstoppet vi ved lyden av en illsint, eventuelt rabiesbefengt, hund foran oss i mørket. Vi turde såklart ikke gå videre og den åpenbare løsningen var selvfølgelig å løpe inn på nærmeste hotell og be om hjelp.

De sendte oss avgårde sammen med en spinkel 14åring med pubusbart og da vi nærmet oss åstedet viste det seg at rabieshunden var en liten gris som stod og gomla søppel i grøftekanten.

Så var tiden inne for det ingen noensinne trodde skulle skje: vi skulle skilles for et par dager! Hedvig sin mamma var i Mumbai en uke i jobbsammenheng og Hedvig dro sørover for å møte henne. Det ble et hjertelig og absurd gjensyn på andre siden av jorda og to dager med sol, sightseeing, kammerkonsert, milliardærbryllup og kvalitetstid med a' mor!
Hanna, på sin side, dro til Agra for å se Taj Mahal i solpoppgang. Hun kan si seg enig med sin far i at dette er ett av verdens mest imponerende byggverk. I mangel av sitt yndlingsfotobjekt, Hedvig, knipset hun ivrig snikfoto av teite turister som poserte.

Gjensynsgleden var stor (litt i overkant vil nok noen påstå med tanke på at det bare var to dager siden sist vi så hverandre...) da vi møttes igjen i Varanasi.
Varanasi var akkurat like fascinerende, voldsomt, spennende og fargerikt som vi hadde trodd, med hellige menn, religiøse ritualer, likbrenning, bading og vasking av både kropp, sjel og klær i skittent Gangesvann.
Vi fikk oss to roturer på Ganges, både i soloppgang og solnedgang og vi hadde en kvasiyogatime på en takterasse med en rar gammel mann. Han påstod at han også var lege og gav Hanna noen lugubre urter som skulle hjelpe mot magevondt.

I skrivende stund sitter vi kledd i ull fra topp til taa og hutrer i Rishikesh, en fin by mellom høye fjell nord i landet. Det blåser tvers gjennom rommet vårt, det er ingen ovn og vi sover med ullundertøy, skjerf, lue og to ulltepper.
Vi fant imidlertid ut at vi var nødt til å oppgradere på julaften og dro på overnattingsbesøk til et finere hotell nedi gata der de både hadde ovn og badekar.

Vi pyntet skapdøra med juleglitter, ullengel og flaxlodd, åpnet en flaske rødvin (importert via Hedvigs mor) og satte på julemusikk på iPoden.

Etter å ha snakket med respektive familier hjemme i jule-Norge var det ikke fritt for at vi var litt sentimentale, men vi kom oss helskinnet gjennom kvelden og det hele var i grunnen ganske komisk.
Etter en varm og lang natt i myke senger flyttet vi tilbake til kulden og nå ser vi bare fremover til å komme oss sørover til Mumbai og Goa.

En gledelig romjul ønskes dere alle kjære fine folk!

Her gror det kaktus.

2009-12-17T09:06:00.002+01:00

Vi gjoer et galant hopp fra Laos, over Kambodsja og Thailand, og til India. I paavente av ett stk laptop fra Norge som kommer om noen dager droyer vi enda litt med et nytt innlegg. Skulle bare si at vi lever og har det bra.

Topp 5 Laos

2009-11-27T17:07:00.003+01:00

Mat
1. Mama Lao Red Curry
2. Chicken&cheese sandwich paa gata
3. Crepe med cheddar&salami
4. Mekongfisk og sticky rice
5. BBQ - lao style

Dyr
1. Apekatt paa tubing
2. Vannboefler paa svoemmetur
3. SMELLFEIT rotte
4. Verdens stoerste edderkopp
5. Delfiner i Mekongfloden

Fremkomstmidler
1. Kaiakk
2. Sykkel
3. Tubing
4. Tuk-tuk
5. Nattbuss med disco-musikk

Hits paa tubing
1. Pattaya song
2. I got a feeling
3. Alla som inte dansar ar
3. Single ladies
5. YMCA

Byer
1. Dondet Island
2. Vang Vieng
3. Luang Prabang
4. Vientiane
5. Savannakhet

TV-program
1. Friends
2. Friends
3. Friends
4. Friends
5. Friends

Folk vi har moett
1. Chris og Helen
2. Pong (thai-mann som har starta tidenes mest avslappa hostellkjede)
3. Dum fyr fra Canada som har vaert paa tubing i 327 dager i strekk
4. Hannas redningsmenn paa farlig grottetur: to 11-aaringer
5. Ya fra Savannakhet, nesten ferdig utdannet advokat og selvlaert tryllekunstner

Sovehits
1. I still sleep with the lights on - Teitur
2. Oh you delicate heart - Hawksley Workman
3. White winter hymnal - Fleet Foxes
4. Jag vet en dejlig rosa - Monica Zeterlund og Bill Evans
5. Innan klockan slagit tolv - Bo Kaspers Orkaster

Ting vi gleder oss til
1. Sol, strand&hav
2. Moete Marte og Eivind
3. Kjoepe nye klaer og hive de gamle i Bangkok
4. Lage vaar egen mat igjen
5. India

P.S: Det kommer bilder senere naar vi har blitt penere!

Om aa kjoere buss i Asia.

2009-11-06T15:31:00.005+01:00

Etter litt ymse tidligere busserfaringer, der vi blandt annet ble sluppet av paa halvveien uten noen naermer forklaring, bestemte vi oss denne gangen for aa forsikre oss om at det var en og samme buss som skulle frakte oss fra Hoi An, Vietnam til Savannakhet, Laos.
Joda, det skulle det vaere. Den skulle kjoere til grensa der vi skulle tilbringe natten og den samme bussen skulle plukke oss opp og kjoere oss videre neste dag.
En god halvtime etter avtalt tid ble vi plukket opp og forberedte oss paa en 9timers lang tur til grenseovergangen.

Vi begynte aa ane ugler i mosen da vi etterhvert forstod at alle paa bussen skulle til forskjellige steder og vi var de eneste som skulle til Savannakhet. Etter 3 timer stoppet bussen og vi fikk vite at nei, denne bussen skulle ikke lengre og iallefall ikke til Laos!
Beskjeder ble delt ut i ost og vest etter hvilken destinasjon man hadde og vi ble beordret opp paa hver vaar motorsykkel med sekk paa ryggen og kjoert avgaarde til et hotell. "I pick you up tommorow at 6am - be ready!" var beskjeden vi ble forlatt med.

Neste morgen var vi klare i resepsjonen klokken 06.00 og maatte (ikke overraskende) vente til naermere 7 foer en ny mann dukket opp og sa at bussen ventet rundt hjoernet.
Denne gangen var det en minibuss, og etter aa ha tatt billetten vaar (mot en del protester) og gitt sjaafoeren penger i haanda vinket han oss avgaarde: "you finish paid, he take you to Savannakhet". Jaja, tenkte vi, vi faar bare satse paa at vi kommer frem og etter at sjaafoeren hadde kjoert byen rundt for aa plukke opp venner og bekjente bar det i vei mot grensa.

Da vi kom frem ble vi kastet av og overlatt til nok et menneske, denne gangen en dame som sa at hun hadde en "big bus" som ventet paa den andre siden. Men, foerst skulle hun hjelpe oss med visum. Aa "hjelpe med visum" innebar aa staa som et mellomledd mellom oss og luka som behandlet visumsoeknader og gav skjemaer og pass frem og tilbake. Hvor mye av pengene vaare som forsvant til dette utrolig unoedvendige mellomleddet aner vi ikke, men dama var umulig aa motsi eller diskutere med. Saa, vi maatte bare jatte med, lettere irriterte etterhvert, og etter at visumene var i boks trasket vi de to kilometerne til en "big bus" som viste seg aa vaere soestera sin restaurant. Bussen skulle naa ikke gaa foer klokka 12. Vi saa paa klokka og sa at det bare var 5 minutter til, men da skulle ikke bussen gaa foer klokka 1...

Etter vi avslo tilbudet om mat fikk vi en ny beskjed om at bussen vaar hadde gaatt klokka 11 og at det ikke var flere "big bus" i dag.
Da hadde vi faatt nok av denne utspekulerte og pengegriske dama og dro frem strengestemmen og pekefingeren. "Vi har kjoept en bussbillett fra Hoi An til Savannakhet og ble lovet aa vaere fremme i dag. Noe annet er uaktuelt!" Dama svarte med et haanlig flir og sa at ok, det gaar en buss, soestera mi skal skal vise dere den og gi beskjed om at dere allerede har betalt billetten. Saa forsvant hun.

Vi pustet lettet ut da vi etterhvert fikk oye paa en buss merket Savannakhet som stoppet utenfor restauranten. Men, vi tok gledene paa forskudd. Etter aa ha lesset bagasjen vaar i bussen fikk vi beskjed om at denne bussen maatte vi betale for. Hvis vi skulle kjoere paa vaar billett (som naa befant seg et eller annet sted i Vietnam) maatte vi kjoere med bussen som stod ved siden av. "Bussen" var en bil med overbygd lasteplan og den nye beskjeden var at den skulle kjoere oss 10km til der en ordentlig buss ventet. En buss som var "same same" som den vi hadde haapet paa var vaar.

Etter 200 meter svingte lastebilen av veien og stoppet ved nok en restaurant. Sjaafoeren gikk ut og satte seg med noen kompiser og vi ble overfalt av 10 hylende jenter som ville veksle penger, ta paa oss og ta bilde. Vi satt ganske raadville paa et lasteplan i Laos og ante ikke hva som skjedde. Vi fikk tusen ulike beskjeder overlevert mellom latteranfall av fnisejentene og paa dette tidspunktet var irritasjonen gaatt over til aa bli bekymring over om vi i det hele tatt kom til aa komme frem og hva i alle dager vi skulle gjoere dersom det ble moerkt og vi ikke visste hvor vi var.
Et par sigaretter og noen telefonsamtaler etter kom plutselig to eldre menn kjoerende i en privatbil. Flere penger skiftet hender og jammen skulle de ikke til Savannakhet og hadde ekstra plass i bilen!

Vi har lest at folket i Laos har "slapp av, det ordner seg!" som sitt livsmotto og vi proever saa godt vi kan aa innrette oss etter dette, men merker det er et lite stykke igjen.

Se, min kjole!

2009-11-04T16:35:00.003+01:00

Aa tilbringe en uke i en skredderby er farlig. Vi har svidd av ca. et maanedsbudsjett paa 6 skreddersydde kjoler hver.
(Dette er foerste, og blir forhaapentligvis siste, gang vi vier et blogginnlegg til oss selv.)

Good morning, Vietnam - Hello, motorbike!?

2009-11-04T13:11:00.004+01:00

Etter aa ha fullfoert den transsibirske jernbanen og tilbakelagt ca.8000km med tog ankom vi Beijing. Foersteinntrykket var noe ganske annet enn oede steppelandskap i Mongolia med travel trafikk, nine million bicycles og kinesere overalt.

6 uker med intensiv reising tar paa, saa i loepet av den foerste uka gjorde og saa vi ikke dette:

- Den kinesiske mur

- Den forbudte by

- Spiste Peking and

- Sommerpalasset

- Himmeltempelet

- Den himmelske fredsplass

Men etterhvert staalsatte vi oss og besoekte den forbudte by sammen med 2 millioner kinesere i flokk, gikk 10km paa den kinesiske mur (nesten helt alene!) og oppdaget at vi hadde gaatt over den himmelske fredsplass hver eneste dag uten aa vite det.

Hoydepunktet var definitivt ikke aa finne der turistene var, den beste maaten aa oppleve Beijing paa var aa sykle seg vill i byens utallige hutonger (smaa sidegater), spise mat paa gata og titte paa folk som glodde tilbake og gjoere som kineserne gjoer en loerdags kveld: synge karaoke!

Etter 10 dager la vi ulltroya nederst i sekken til fordel dor shorts og kjoleliv i Vietnam. Vi startet i hovedstaden, Hanoi, der vi hadde en straalende dag med Julia og Ida med bl.a. fotmassasje (digg!), vindusshopping, herlig mat og nesten det beste av alt: en helaften der vi slapp aa snakke engelsk!

Hanoi var en veldig travel, men trivelig by, og etter et par dager moette vi Chris og Helen (et walisisk par vi ble kjent med i Mongolia) og satte kursen mot Halong Bay. Halong Bay er en samling av naermere 2000 oyer utenfor kysten av Vietnam og vi fikk 4 dager med baatliv, bading, kaiakkpadling, sykling, fjelltur og overnatting i baade baat og bungalow.

Vaart andre maal i Vietnam var “den gule by”, Hoi An, og etter 34 timer i svett, skitten og trang buss var vi fremme og Hedvig hadde bursdag!!

Dagen ble feiret med glitrelue&champagne paa bussen og kvelden ble mer enn vellykket med nattbad i varmt hav som krona paa verket.

Hoi An er en utrolig avslappet by i sammenlikning med Hanoi og saalangt turens soleklare favoritt! Alle husene i gamlebyen er gule, gatene er bilfrie (“hello, motorbike?! veier opp) og skredderforretningene ligger tett.

Vi har vaert her snart en uke i hyggelig selskap med Chris og Helen og det eneste vi savner er litt strandliv - restene av en tyfon fra Filippinene herjer byen for oyeblikket, det hoeljer ned, elva har gaatt ut av sitt gode skinn, “hello, motorbike?! er byttet ut med “hello, taxiboat!?” og stroembruddene er hyppige. Men, vi lider ingen noed og det er ikke det spor farlig eller skummelt.

I morgen venter en ny lang busstur, denne gangen til Savannakhet i Laos. Magene er fremdeles i sjakk, vi er stadig gode venner og i NYTER livet paa loffen!

"My tourists: best tourists!"

2009-10-24T17:57:00.003+02:00

Helgetur til Olkhon Island

2009-10-08T12:01:00.005+02:00

Saa var det duket for villmarksliv og testing av norske soveposer!
Vi dro avgaarde i nok en overfylt Marsjutka, klare for en 7 timer lang tur til Olkhon Island, en oy i Baikalsjoen.
Da vi hadde forlatt bykjernen skjonte vi plutselig at vi faktisk befant oss i Sibir - midt i et uendelig ingenmannsland. I timevis kjoerte vi gjennom store aapne jorder med kyr og ville hester, tette bjerkeskoger og her og der dukket det opp en oede kafe med et hull i bakken og tre vegger rundt som tjente til saart tiltrengte tissepauser.

"Sentrum" paa Olkhon Island var en samling av gamle trehus, brede sandgater med frittgaaende kyr, loeshunder og et og annet menneske. Da vi fortalte noen lokale at vi hadde planer om aa sove utendoers ble vi moett med hoderystende latter, men etter at dama paa busstasjonen fikk ringt noen som kunne engelsk og dermed vaere et mellomledd for kommunikasjonen, tegnet hun et kart til oss i sanden over hvor vi kunne dra for aa campe og vi la i vei over aaskammen. Paa den andre siden aapenbarte Baikalsjoen seg i all sin prakt med turkisblaatt vann, hvite strender, barskog og ikke et menneske aa se.

(Fakta om Baikalsjoen: den inneholder 1/5 av verdens ferskvann, er over 60km bred, 680km lang og paa det dypeste over 1600 meter!)

Jani og Sami viste seg aa vaere overraskende rutinerte paa villmarkslivet og satte i gang med aa bygge ly for vinden av etterlatte pressenninger og tau - sikkert etter sommerens turister. Vi fant til og med en benk og murstein til aa lage baalplass med. Mens gutta styrte paa lagde jentene tidenes herremaaltid paa primus og det ble en saerdeles vellykket aften med leirbaal i stummende morke og den heftigste stjernehimmelen vi noensinne har sett!

Soveposene vaare holdt definitivt maal og neste morgen vaaknet vi til straalende sol og morgenbad. Hadde det ikke vart for de snoedekte fjellene paa andre siden og badevannstemperaturen skulle vi nesten tro vi allerede hadde kommet til sydligere stroek.

Etter aa ha knipset mange hundre bilder av denne lille perle paa jord var det paa tide aa finne et sted aa spise. Vi tok oss frem til den eneste restauranten i bygda og det vi fant var et tomt lokale hvor det var kaldere enn untendoers, med en kassettspiller paa disken som spilte russiske hits og to retter paa menyen; et plastbeger med salat eller en buuzy (kjottbolle). Det var med andre ord ikke nok med en hver og jo flere vi bestilte, jo flere ganger maatte kokken loepe over gata for aa handle paa butikken.

Etter aa ha bestilt 22 buuzy og 6 salater tok vi turen til bygdas eneste utested som vi hadde faatt anbefalt av to lokale jenter: "dancing, dancing, very nice!" Vi ble moett av hoy dunkemusikk, blinkende neonlys og laast doer. Vi kikket inn vinduet og saa nok et tomt lokale med en enslig dame i joggedress som digget seg mot en baerebjelke av tre. Etter banking paa ruta og noen overtalende fraser paa russisk av Jani fikk vi komme inn og ta en oel. Det viste seg at dama var bartenderen og at hun nok hadde kost seg med en flaske vodka for mye, og etter aa ha spandert en runde paa oss og to paa seg selv sovnet hun staaende i baren. Dette er Russland! tenkte vi, og alle var enige om at det hadde vaert en fin tur.

Med tog gjennom Russland

2009-09-24T12:34:00.004+02:00

Starten paa den transsibirske jernbanen ble akkurat saann som vi hadde haapet paa! Vaar kupekamerat het Luba og ble straks vaar “Grosse Mutter” som hun selv sa – en herlig dame! Uten aa kunne mer enn et par ord paa samme spraak snakket vi med henne i flere timer – fascinerende hvor mye man kan formidle ved hjelp av kroppsspraak, tegn, lyder og tegninger! Utenfor vinduet merket vi fort at den russiske landsbygda er noe ganske annet enn storbyene. Imponerende fasader og gullbelagte kupler ble byttet ut med smaa falleferdige, vindskjeve trehus med fargeglade vinduskarmer og turkise doerer. Alle har frodige gronnsakshager og blomstrende rosebusker og det er akkurat saa sjarmerende som vi hadde forestillet oss!

Da vi dro fra Moskva var det over 20 grader og sommerstemning, men jo lenger ost vi kom, jo mer farge bled et paa traerne og etter et dogn paa toget var sommeren borte og den kalde hoestlufta rev i nesa paa stasjonsstoppene. Det var bare morke og dagslys som gjorde at vi klarte aa skille dagene fra hverandre. Vi sov, leste og spilte kort om hverandre og det gjorde det ikke lettere at vi stadig maatte stille klokka en time.

Et maaltid i spisevogna maatte jo til og der moette vi Sami og Jani – to finner som reiser akkurat same rute som oss. Og ikke nok med det, etterhvert fant vi ut at vi helt tilfeldig skal sove i samme kupe siste strekning til Mongolia!

Etter tre dager gikk vi av toget i Sibirs storste by, Novosibirsk, der vi skulle proeve couchsurfing for foerste gang. Vi rigget oss til paa stasjonen med ullundertoy og skilt og etterhvert kom vaar eksentriske og elskverdige vertinne, Eva. I stummende morke kjorte vi avgarde til hennes stemors leilighet – hennes egen var allerede full av andre couchsurfere. Den fodte vertinne med andre ord! Plutselig befant vi oss i et russisk hjem midt i Sibir, vi hadde ingen anelse om hvor vi egentlig befant oss og vi ble moett av en halvgal spanjol, en taus kamerat og en sjenert sonn.

Tidlig neste morgen ble vi kastet paa doer fordi faren og moren plutselig var paa vei hjem fra sommerhuset og Eva skulle paa job. Vi fikk en lapp med forskjellige bussnummer og streng beskjed om at vi skulle dra avsted og moete venninna hennes, Olga.

Etter en droy time I Marsjutka (en gammel caravan som fungerer som buss) ut i ingenmannsland, med skog paa alle kanter , hoppet vi av og satte oss for aa vente – vel vitende om at Olga ikke ville ha noen problemer med aa skjonne hvem som var oss, vi lyser turister lang vei!

Det viste seg at vi hadde havnet i Russlands stoerste forskningssenter og universitetsomraade – et vakkert sted med mye bjerkeskog.

Om kvelden samlet Olga og Eva alle utlendingene i Novosibirsk, vi fikk med oss Jani og Sami og det var duket for en internasjonal aften! Det tok visst ikke lange tiden foer vi ble varme i ulltroya og naa stortrives vi i rollen som backpackere!

Vi havnet paa Truba – et fantastisk sted, innredet som et gammelt sovjetisk hjem med live jazz-band i hjornet. Vi danset oss gode og svette med pengebeltet paa magen, goretexsko og roed leppestift.

Dagen etter var det tidlig oppmoete for omvisning i Novosibirsk, Olga og Eva kjoerte fullt opplegg for gjestene sine. Vi kniste litt der vi vandret avgaarde i samlet flokk, 10 stykker med sekk paa ryggen og kamera rundt halsen, men da dagen var omme var vi veldig fornoyde!

Togturen fra Novosibirsk til Irkutsk (det obligatoriske stoppet i naerheten av Baikalsjoen) var ikke like idyllisk som det foerste strekket o getter andre natta med svettedraaper paa innsiden av togvinduet, gammelmannspromp som etterlot belegg paa tenna og snorkekor var vi Ganske glade da vi gikk av toget i Irkutsk! Enda gladere ble vi da vi ble moett av Jani og Sami paa stasjonen og vi slo foelge inn til byen I morgendis og klar, kald hoestluft.

Vi planlegger en utflukt til Baikalsjoen med gutta og haaper paa en natt under aapen himmel – vi har ikke med dunsoveposer for ingenting!

P.S: Rannveig, vi lar haaret gro paa transsibirske og planlegger voksing i Beijing. Saa vet du det.

Postkort?

2009-09-18T14:00:00.002+02:00

Vil du ha et postkort fra livets landevei? Vi har mye tid og lyst til aa sende kort, men mangler de fleste adresser. Legg igjen adressa di i kommentarfeltet saa blir det nok en overraskelse eller to i posten!

Pumps, pailabber og posing i St.Petersburg.

2009-09-10T17:11:00.013+02:00

Etter aa ha sagt hadet til naere og kjaere i en droy mnd er vi endelig i gang. This is Russia calling! Vi fikk en liten helg sammen paa Hamar for aa samkjore pakking og ordne de siste smaatingene. Dagene var fylt av pappapizza, mammakjottboller, familiekos og skjonnhetssalong i stua - det er viktig aa ha et godt utgangspunkt for svette dager paa toget.

Norge hilste oss farvel med elg i soloppgang paa det tidlige morgentoget til Gardermoen.

Det var ikke en like idyllisk velkomst som ventet paa flyplassen i St.Petersburg. Surere passkontrolloer skal du lete lenge etter! Vi provde aa smile, det skulle vi aldri ha gjort.

Naar man skal ta T-bane i Russland er det to ting det er viktig aa huske paa: sitt i ro og hold kjeft. Vi vakte naturlig nok oppsikt med baade store oyne og sekker paa vei inn fra Flyplassen, men vi broet ogsaa et hellig bud paa T-banen - vi snakket og lo. Etter det mislykkede forsoket paa god stemning i passkontrollen hadde vi et stort onske om aa faa en russer til aa smile og vio provde oss paa det letteste byttet i vogna: en liten jente paa ca.1 aar, men til ingen nytte. Til og med babyene her har steinansikt.

Soul Kitchen Hostel viste seg aa vaere et hostell etter vaare hjerter. En gammel fornem leilighet ved Nevsky Prospekt (spradegata i St.Petersburg) er innredet til et lite backpacker-hjem hvor man tar av seg paa bena naar man kommer inn, henger i stua og ser paa TV og spiser felles frokost paa kjokkenet. Vi er ikke helt i backpacker-modus enda, noe alle andre er, men vi regner med det kommer etterhvert.

Naar man er paa reise er det jo et fantastisk privilegium aa kunne henge med lokalkjente og komme paa innsiden av kulturen man besoker. Vaart privilegium heter Ole Magnus og har bodd her en hel uke. Uten mobiltelefon maatte vi gjoere det paa gamlemaaten og avtalte aa motes paa plassen foran Vinterpalasset kl.19.00. Det funket!

Til tross for at St.Petersburg ligger paa samme breddegrad og egentlig bare et steinkast unna Oslo er forskjellene store. Byen er imponerende, med breie gater og overdaadige, fargerike palass paa alle kanter. Vi underholder oss selv med aa titte paa folk paa gata, for her er det mye aa se!

Oppdagelser vi har gjort:

Stiletthaeler er obligatorisk for russiske damer. Jo hoyere, jo bedre.
Overdimensjonert hockey og rottehale er fremdeles in. Dette gjelder begge kjonn.
Panneluggen skal helst ikke henge sammen med resten av haaret.
Paa musikk- og motefronten er det fremdeles 1995 som gjelder.
Rollerblades er et yndet fremkomstmiddel.
Det er like normalt aa ta med ugla paa luftetur som hunden.
Levende reklameskilt fungerer like godt som markedsforing av XXX DVD-er som luksusleiligheter.
Russere drikker oel overalt. Hele tiden.

Like forundret som vi blir over russerne, blir nok russerne over oss. Vi blir beglodd til stadighet, og da forst og fremst pga. valg av fottoy. Fornuftige Goretex-joggiser faller ikke i smak hos russerne og de gjoer lite for aa legge sjul paa hva de synes. Vi faar MANGE stygge blikk. Forste bud hvis du vil gli inn i mengden her er tydeligvis aa legge pailabbene paa hylla til fordel for pumpsa!

I tillegg til valg av skotoy er det en annen ting som lett avslorer turister: fotoapparatet. Vi har funnet stor glede i aa studere andre turisters posering foran mer eller mindre kjente bygninger og vi har laert oss et og annet triks:

SPASIBA fra Hedvig og Hanna!

Om nedtelling, reisefeber og svineinfluensa og sånn...

2009-08-26T18:32:00.004+02:00

Det er nå 11 dager, 14 timer og 54 minutter til jeg og Hanna sitter på flyet til St.Petersburg og det er veldig, veldig rart å tenke på. Og det er stort sett det jeg gjør for tiden, tenker på at vi snart skal dra. Veldig snart. Og når jeg tenker på det vekker det ganske mange ulike følelser i meg. Det varierer litt fra gang til gang. Jeg blir heftig&begeistret, livredd, spent, engstelig, bekymret, euforisk, hoppende glad, lei meg og lykkelig om hverandre og veldig ofte tenker jeg: hva i alle dager er det vi har funnet på? Hvordan forbereder man seg (både fysisk og psykisk) på å være på reisefot i 9 måneder? Hvor tung sekk orker jeg å drasse rundt på? Kommer jeg til å lengte hjem? Kanskje jeg kommer til å savne noen jeg ikke er forberedt på å savne?
Kommer jeg og Hanna til å bli lei av hverandre? Krangle? Slåss?

Ja, jeg lider av seriøs reisefeber!

Da er det godt å vite at vi har passert 'the point of no return'. Visum, vaksiner, forsikring, billetter og penger er på plass og vi skal faktisk dra. Om ikke mindre enn 11 dager, 14 timer og 41 minutter. Men når jeg tenker på at i den andre enden av den første flyturen så venter blant annet dette på oss...:

...så er det i grunnen helt greit!

Men i tillegg til reisefeber har jeg også hatt vanlig feber. Eller influensa om du vil. Da det på et tidspunkt ble mistanke om den mye omtalte svineinfluensaen, ble jeg rett og slett lagt på isolat. Vi snakker full pakke. Munnbind, frakk, hansker og stæsj. Det var litt spennende de første 5 minuttene, så ble det innmari innmari kjedelig. Siden mandag morgen har jeg da ligget strak på Haraldsplass med Hotell Cæsar og Facebook som mine kjæreste venner. Ganske absurd.
Men nå er jeg utskrevet og trygt i hus! Og for å se på den lyse siden:

1. Jeg har nå tatt så mange tester at jeg nå med sikkerhet kan dra ut i den store verden med full helsekontroll rock'n'roll.

2. Jeg har unnagjort det obligatoriske sykehusbesøket mitt før jeg drar. Det kaller jeg fremskritt.

Nå er det 11 dager, 14 timer og 22 minutter til vi drar og akkurat nå GLEDER jeg meg!

Hedvig og Hannas drømmeliste - et assortert utvalg.

2009-07-21T15:35:00.003+02:00

Være med i/se på innspilling av Bollywoodfilm
Danse tango med en gammel cubaner
Finne en øde øy
Ta tog til Darjeeling
Lære å spille et rart instrument
Besøke sykehuset for skadde insekter i India
Få tilgang til mørkerom og fremkalle bilder underveis
Se solen stå opp fra den kinesiske mur
Gå i opera
Ta en vei vi ikke vet hvor ender
Være med på gatefest
Synge karaoke i Kina
Kjøpe oss Alpacca-poncho og sende bilde til Ingrid
Møte noen som bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Kjøre cabriolet og la håret blafre i vinden
Gå på utendørskino
Lese de bøkene vi alltid har hatt lyst til å lese
Drikke champagne

Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

2009-07-09T15:29:00.008+02:00

Vi skjønte fort at vi var litt i overkant entusiastiske med å opprette en blogg, men det sto jo på lista.

Hanna sin Bergenstur ble på mange måter en oppvarming til verdensturneen. Ikke har vi bare kommet i rute med kjedelige, men nødvendige ting som visumsøknader, reiseforsikring og avreisebillett (ja, vi reiser 7. september!) , men Hanna har også fått øve seg på å snakke engelsk. En liten bytur i går kveld endte med at vi forbarmet oss over tre sveitsere på reise som hadde planer om å tilbringe natten i en klam golf. Vi syntes det hørtes i overkant kjipt ut og tilbød dem et sted å overnatte. Så nå har vi gjort mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss når vi selv er i knipe i det store utland.

Det ble en hyggelig kveld med whisky og The Turtles på repeat.

Nok en reiseblogg.

2009-07-08T15:40:00.003+02:00

Når man skal ut på dannelsesreise er det en del ting man må ordne på forhånd, slikt som visum, vaksiner, forsikring osv. Man må også ordne seg blogg. For er det noe vi har forstått er det at enhver backpacker med respekt for seg selv har en reiseblogg. Og vi har jo respekt for oss selv.

For de uinvidde er vår foreløpige reiserute som følger:
Oslo - St. Petersburg
Moskva - Beijing med den transsibirske jernbanen via Mongolia
Kina
Vietnam
Laos
Kambodsja
Thailand
India
Brasil
Argentina
Bolivia
Peru
Cuba
New York - Oslo
Vi reiser mest sannsynlig 7.september og kommer tilbake i slutten av mai.

Vi har nå gått inn i en slags intensivisering av planleggingsfasen - Hanna er på bergenstur og endelig blir ting gjort. Hurra!